Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

Fra Kina og hjem til statsbudsjettet – en reise til ettertanke

Tirsdag kveld kom jeg tilbake fra et kort besøk i Kina. Anledningen var en invitasjon fra rektorkollega Li Xiaohong ved Chongqing-universitetet, som inviterte til feiring av 80-årsjubileum. Fra NTNU utvikler vi samarbeid med dem på materialteknologi og på energiforskning.Det ble bare tid til to dagers besøk, men turen ble likevel en øyeåpner som jeg gjerne vil dele med dere. Jeg skrev denne beretningen på vei hjem, med tanke på denne bloggen. Etter å ha landet til nyhetene om det norske statsbudsjettet, var det fristende å skrive til et avsnitt. En forkortet utgave av dette, er publisert som kronikk i Aftenposten i dag.

Først noen fakta for å sette scenen.

Chongqing er en provins i dypet av det sørvestlige Kina, som Sør-Trøndelag fylke har vennskapsavtale med. Chongqing by ligger ved Jiangtze (den lange flod), rett øst for Sichuan-provinsen, som har De tre kløfter, der kineserne er i ferd med å fullføre verdens største vannkraftverk. Chongqing har 32 millioner innbyggere på et areal som er det dobbelte av trøndelagsfylkene – en folketetthet på linje med Nederland, men med den forskjellen at Chongqing er et kupert fjelland, og ikke bare flatt jordbruksland. Chongqing by har 7 millioner innbyggere, og høyhusene bokstavelig talt kler fjellet. Jeg opplevde å gå ut av heisen i 8. etasje og komme ut på et nytt gateplan med biler og busser.

Universitetet har 58000 studenter, det største i provinsen, men det har mer enn 25 offentlige kollegauniversiteter og like mange private.

Jubileet var storslagent – slik bare Østens folk kan det. Veggstore tavler og ditto blomster¬dekorasjoner i rødt og gult dekorerte alle campus. En forrykende festforestilling med 10 000 tilskuere på campus, bekvinnet og bemannet med universitetets egne krefter var programmet første kvelden. Og formiddagen etter var selve markeringen, med nye 1 0000 samlet i en av idrettsarenaene på campus, og 12 talere på rappen. Det gjennomgående temaet i talene var stolthet over hva universitetet hadde bidratt med i bygging av samfunns- og næringsliv – nasjonsbygging i øverste potens.

Sistemann ut var partisekretæren i det som må svare til Chongqings bystyre, også medlem av det sentrale politbyrået i Beijing, en sjarmerende og veltalende herremann som åpenbart hadde en betydelig finger med i universitetets utvikling. Han henvendte seg til studentene på en rett fram måte som ble meget vel mottatt. Ingen tvil om han var stolt over hva universitetet «hans» hadde oppnådd – og at han satset på hjelpe dem videre til å nå nye mål. Kommunikasjonsveiene er korte – universitetets partisekretær er styreleder ved universitetet.

«Vi kaller det Chongqing-fart»

Kina satser meget offensivt på utdanning og forskning. Prosjekt 211 startet på midt på 90-tallet. Det er et prosjekt med direkte finansiering fra Beijing, og har som mål å utvikle 100 forskningsuniversiteter i verdensklasse i Kina innen 2020. Chongqing var blant de første som ble inkludert blant disse, i 1996. I prosjekt¬nummeret står får 21. århundre og 1 for 100 universiteter.

At de mener alvor med dette kan illustreres med følgende: Som et ledd i planen øker de utdanningskapasiteten. Det krever bygging av en ny campus, som er plassert 40 minutters bussreise fra sentrum. Første spadestikk ble tatt 18. desember 2004. Pr i dag huser campusen 22 000 studenter, og ved utløpet av 2010 skal utbyggingen være ferdig. Da er det studieplass, arbeidsplass og boliger til 30 000 studenter og 4000 ansatte. Allerede nå var det på plass idretts¬anlegg i form av en normal fotballbane, to mindre baner, fem tennisbaner, 50 pingpong¬baner og en stor friidrettsarena – mer kommer nok. Campusen framstår grønn og romslig, med parkanlegg, tre små innsjøer, i en av dem en kjempestor fontene. Studentene som viste oss rundt var tydelig stolte – vi kaller det «Chongqing-fart» sa de, da vi kommenterte at det gikk fort.

Området der den nye campusen lå, kalles Universitetsbyen, og det var plass til flere ganger så mange studenter som i det Chongqing-universitetet har under bygging nå. Vi kunne se andre utbyggingsprosjekt som var godt i gang. Og tilsvarende satsinger på utdanning og forskning foregår på mange titalls steder i dette store landet.

Kina er langt fra å være et utviklingsland. Det er et industriland med et enormt utviklingstempo. Infrastrukturen utvikles i stor hastighet. Et lite glimt som antyder tempoet de beveger seg i: Det var ferdig seksfelts motorvei ut til Universitetsbyen. Mange steder der ute var det imidlertid avkjøringer som endte blindt i en jordvoll. Men avkjøringsfeltet var på plass, kurven ut i avkjøringen var asfaltert, og de hvite sving¬pilene ferdig malte på asfalten. Bussjåføren svingte feil i et kryss på veien tilbake. Etter noen hundre meter på en firefeltsvei med dobbelt gul sperrelinje og feltoppmerking, var det bom stopp i en jordvoll foran bussen. Her er det åpenbart at resten av veisystemet skal på plass før første lag maling på hovedveien er nedslitt.

«Er det i Europa?»

Men ikke bare den fysiske infrastrukturen er på plass. Et glimt av at også informasjonsinfrastrukturen er der, var det da vi stoppet ved en bankfilial på et gatehjørne og jeg kunne gå inn og stikke bankkortet fra Fokus Bank inn i bankautomaten og taste pinkoden – og bingo – pengene poppet ut av veggen. Og innsjekkingen for returreisen på flyplassen gikk greit med elektronisk billett. Et lite problem ble det likevel da jeg ba om å få sjekket bagasjen helt fram til Trondheim. Den hyggelige damen i skranken ble litt bekymret, og måtte spørre kollegaen i skranken ved siden av om han visste hva TRD var. Han visse heller ikke, og så pekte hun på forsiden av passet mitt og uttalte «Norway» på litt gebrokkent engelsk, og spurte forsiktig – «er det i Europa? » Etter et bekreftende nikk fra meg, fant hun raskt de riktige knappene på tastaturet, og bagasjelappen kom ut av maskinen.

I Chongqing nærmer studietilbøyeligheten blant ungdom seg det vi kjenner fra land i vår del av verden. I gjennomsnitt ligger nok Kina ennå en god del bak oss når det gjelder utdannings¬nivå, men det vil nok ikke vare veldig lenge.

Dette landet mener alvor – ikke bare med å bli verdens ledende vareproduksjonssenter. Den posisjonen tok det dem 25 år å ta, fra landets høyere utdanningssystem lå med helt brakk etter kulturevolusjonen i 1978, og fram til tidlig i dette tiåret.

Dette har vi i Norge merket primært på to måter: Vi har nytt godt av billige importvarer, som har bidratt til lav inflasjon og økt levestandard her hjemme. Og så har tusenvis av våre industriarbeids¬plasser forsvunnet i konkurransen.

Vil ta posisjon i kunnskpassamfunnet

Kinas satsing på forskning og høyere utdanning viser at de ikke har tenkt å stoppe med det å være verdens produksjonssmie, de vil ta en tilsvarende posisjon i verdens kunnskapssamfunn.

En metafor ligger snublende nær: Kina ligger i «Chongqing-fart» i venstrefeltet på kunnskapsmotorveien. Det er viktig for oss her i dette lille landet (som i hvert fall noen kinesere vet ligger i Europa), å ta inn over oss dette. Vil vi bare holde godt ut til høyre på denne motorveien slik at vi ikke blir påkjørt når de kommer opp bakfra – eller vil vi gi gass og søke å beholde noe av det forspranget vi tross alt ennå har i kunnskapsøkonomien?

Da er det statsbudsjettet jeg kom hjem til tirsdag kveld, ikke et godt svar. De kan i beste fall kalles et status quo budsjett på kunnskapsområdet. Men trolig representerer det en realnedgang i vår konkurranseevne til å gjøre Norge til et attraktivt land i verden for å drive forskning og utvikling i. Det svarer ikke på et behovet for et kjempeløft på forsknings¬infrastruktur for å ta igjen mange års etterslep. Det styrke ikke ryggraden i utviklingen av kunnskapssamfunnet – basisbevilgninger til forskning og utdanning.

Budsjettet er ekspansivt, og bruker mye penger på gode formål. Men regjeringen har altså ikke den erkjennelsen at for vår velstandsutvikling og våre lønnsomme arbeidsplasser på lang sikt, må det satses for å plassere oss i en sterk posisjon i kunnskapssamfunnet. Det er ikke lenge før drakraften fra petroleumsøkonomien avtar. Våre naboland har tatt den internasjonale konkurransen inn over seg. Danmark, Sverige og Finland har alle tatt mangemilliardersløft i for sine kunnskapssektorer. Universiteter og høgskoler kan leve med det budsjettet som er lagt fram. Kan velferds-Norge det om 20 år? Jeg er redd det da kan bli mindre igjen til alle de gode oppgavene som har fått prioritet foran en kunnskaps¬satsing i årets budsjett.

Stikkord: ,

Stengt for kommentar.

Toppen