Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

Våg å gå solo!

«Klasket soloen i bordet» leser jeg i Universitetsavisa. Det er et intervju med Martin Strand, bachelorstudent i matematikk, som tar et oppgjør med drikkekulturen. – Fadderuka er ekskluderende om man ikke er med på stupfyllkulturen, sier han.

Martin er ikke alene om den bekymringen. Studentsamskipnadens undersøkelse av helse og trivsel blant de utenlandske studentene, viser at de norske studentenes drikkevaner oppfattes som et trivselsproblem: «De vet at der man samles i sosialt lag og hvor alkohol inngår, vil de norske studentene etter hvert bli temmelig påseilt, og ikke så rent få av de utenlandske velger derfor å holder seg borte». Dette er det motsatte av inkludering! Det er også grunn til å tro at mange norske studenter opplever drikkepress og er ukomfortable med flatfylla.

Når jeg har ønsket de nye studentene velkommen under immatrikuleringen, har jeg oppfordret til mer edruelighet – bokstavelig talt – i fadderukene. Mitt poeng er at NTNU og Trondheim har landets beste studentmiljø. Både studentlivet og byen i seg selv berusende, det skulle ikke være behov for ekstra stimuli.

Når det er sagt – fadderordningen et flott tiltak og uten tvil en veldig positiv inngang til studentlivet for våre nye studenter. Jeg er takknemlig for den innsatsen hundrevis av studenter frivillig legger ned i dette. Min oppfordring går på en større bevissthet, både i fadderukene og resten av året, om konsekvensene av en drikkekultur som av og til tar av i negativ retning.

Og for all del; jeg snakker ikke om en pils eller to, eller en fest i ny og ned. Jeg oppfordrer derimot til en festkultur som både tar vare på egen sikkerhet og helse, og som virker inkluderende på alle; også de som føler seg fremmede i møtet med fyll. Det handler om mot til å gå mot strømmen – våg å gå solo av og til!

Stikkord: , , ,

1 kommentar

URL for tilbakesporing | RSS feed for kommentarer

  1. Martin Strand sier:

    Bra, rektor!

    Når dette ser ut til å få høyeste oppmerksomhet, og vi begge (og etter reaksjonene jeg har møtt å dømme, mange flere) ønsker å gjøre noe med det, er det i grunnen én ting å gjøre:

    Når og hvor møtes vi, og hvem inviterer vi med i første omgang?

Toppen