Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

17. mai

Vi har bak oss en 17. mai i Trondheim som hentet direkte fra prospektkortenes bilder; sol, nyutsprunget løv, flagg, hornmusikk og alt som hører til.Jeg hadde æren av å holde hovedtalen på Torget i år, og det ga meg muligheten til for første gang å se hele folketoget fra ende til annen fra ordførers og 17. mai-komitéens hilsningsplattform på Torget. Det var et mektig syn med tusenvis av deltakere.

Men for en NTNU-rektor var det som varmet hjertet aller mest, den enorme mønstringen av studentkulturen i alle dens fasetter.

Jeg visste fra før at den var mangslungen, men å få den manifestert på denne måten med så mange entusiastiske mennesker, var rent overveldende. Der var linjeforeninger fra alle deler av NTNU, titalls idrettsgrupper, orkester, dans og andre kulturgrupper.

Jeg føler behov for å rette en stor takk til de flere tusen som på denne måten viser fram NTNUs mangeartede virksomhet – dere er flotte ambassadører for institusjonen!

I talen valgte jeg å ta opp blant annet utfordringene som vil møte oss framover når det gjelder ressurs- og fattigdomskrisen i verden, samt klimakrisen.
Jeg ser disse som årsak til det som på lang sikt vil utgjøre de største truslene mot vår fred og vår frihet.

Talen kan du lese i sin helhet her.

Hilsen Torbjørn

Kjære Trondheimsfolk og godtfolk fra andre steder – nær og fjern!

Gratulerer med dagen!

17. mai er dagen vi feirer vår frihet og fred – det har vi gjort i nærmere 200 år.
Dagen i dag oppfyller alle våre ønsker for en klassisk 17. maidag:
Strålende sol, nyutsprunget bjørk, hornmusikk, bunader, og hurrarop fra barn og voksne med viftende flagg. Et perfekt bakteppe for å markere og feire at vi lever i fred og frihet.

I Norge har vi hatt sammenhengende fred i 64 år, lenger enn det har vært mange andre folk forunt. For mange av oss har denne situasjonen blitt så selvsagt at vi tar den for gitt.
Vi har kanskje lett for å glemme at den frihet, fred og velstand som vi opplever i vårt land, har det store flertallet i verden ikke mulighet til å oppleve.

Vi ser det til daglig – når vi får bilder fra andre deler av verden inn i stua gjennom TV-ruta, ser vi daglig konflikt, vold, terror og undertrykking – ja, så ofte skjer det vi er i ferd med å bli immune mot disse bildene.

Vi hører og ser nesten daglig fra steder som Gaza, Sri Lanka, Afghanistan, Irak, Burma og Somalia – det er som oftest ikke vakre bilder vi ser. Ser vi 20-30 år bakover, kunne vi forlenge listen av konfliktområder betydelig. Og så vet vi også at konfliktene i mange av disse områdene ikke oppstår i et vakuum lokalt, men ofte er knyttet til både holdninger og handlinger i vår egen del av verden – de angår oss også, og de vil kunne få virkning for oss!

Når de angår oss, hvordan kan vi bidra til å skape fred og frihet i verden?

La oss ta utgangspunkt i hvilke bakenforliggende forhold som skaper ufred og ufrihet.
Det er framfor alt to årsaker:

Mangel på toleranse og respekt for andres tro og meninger, og kamp om kontroll og utnyttelse av ressurser. Ikke så sjelden opptrer disse to elementene sammen der ufred oppstår.

Meningsfrihet og trosfrihet, og retten til å ytre seg er en grunnleggende del av menneskerettig¬hetene. Det samme er hvert enkelt individs menneskeverd, og retten til ikke å bli diskriminert. I vår nasjons verdigrunnlag ligger overholdelse av menneskerettighetene som en bærebjelke for et fritt samfunn.

Det er viktig å merke seg forskjellen på begrepene toleranse og respekt, de oppfattes ofte som synonyme, men er egentlig mer motsatser.

Mange uttrykker gjerne toleranseprinsippet gjennom setningen «Jeg helt uenig med deg, men jeg vil kjempe inntil døden for din rett til å si din mening.» Toleranse innebærer altså ikke at man er enig med det en annen person sier, men at man erkjenner og forsvarer retten til å ytre det.

Dette prinsippet innebærer altså at vil må akseptere at ytringsfriheten kan brukes til å si noe vi er uenig i, ja sågar noe som provoserer oss kraftig – og da blir det vanskelig å leve opp til toleranse¬prinsippet.

Det er bare kort tid siden vi fikk demonstrert dette i vår egen samfunnsdebatt. Da Fritt Ords pris ble tildelt filosofen Nina Karin Monsen, blusset det opp en heftig debatt om hennes utsagn om homofile, som av mange blir oppfattet som både diskriminerende og krenkende.
Det blir krevende når fundamentale prinsipper som ikke-diskriminering og ytringsfrihet står mot hverandre, mange har vel opplevd at egen toleranse da lett blir kastet over bord til fordel for egne verdivalg.
Hvor grensen går for hva vi må tolerere i ytringsfrihetens navn er nok en debatt som vi vil ha levende i vårt samfunn alltid – og grensene vil nok flytte på seg etter hvert som vårt verdigrunnlag justeres.

I begrepet respekt ligger det en form for anerkjennelse, noen man aksepterer og synes er bra.
Gjensidig respekt for hverandres verdigrunnlag er særdeles virksomt for konfliktforebygging og konfliktløsing. I de vanskelige konfliktsituasjonene rundt i verden er det tydelig at gjensidig respekt og tillit mangler totalt.

Resultatet av en slik situasjon så jeg med selvsyn da jeg sammen med flere fra Trondheim for et drøyt år siden besøkte Vestbredden. Der var ufriheten og forskjellsbehandlingen formelig på utstilling, gjennom muren, reisehindringer, og markerte ulikheter mellom palestinske og israelske bosetninger. Situasjonen der har ikke en enkel årsak og mangelen på respekt og tillit er godt fordelt på begge sider i konflikten.

For å løse slike konflikter må det forhandlinger og dialog til – prosesser som vi ser både er vanskelig å få i gang og langvarige og kompliserte å gjennomføre.

Norge engasjerer seg på flere arenaer i slik sammenheng, både som fredsmeglere, og som deltakere i fredsbevarende operasjoner. Det er naturlig for en nasjon i vår privilegerte stilling å gjøre det.

I dag opplever vi en finanskrise som raskt utvikler seg til en stor økonomisk krise i hele verden. Den er alvorlig for dem som føler virkningene på kroppen – i vårt land kanskje først og fremst de som blir arbeidsledige. Slike kriser kommer igjen med jevne mellomrom – i vårt samfunn har vi heldigvis ressurser og velferdssystemer som gjør at klarer å forhindre at de rammede lider nød i slike situasjoner.

Men vi ser noen andre utviklingstrender rundt oss, som ikke er sykliske slik som de økonomiske konjunkturvariasjonene. Disse vil på lenger sikt være større trusler mot freden i verden.

Den første trenden er ressursknapphet som oppstår som en følge av økende forbruk i den industrielt utviklede del av verden – som hos oss, i kombinasjon med en kraftig vekst i befolkningene i land under utvikling. Disse nye verdensborgerne trenger også middag på bordet og tak over hodet, og de vil forvente å få del i velstands¬utvikling slik de ser den i industrilandene.

Dette vil gi seg utslag i en kombinasjon av en ressurskrise og en fattigdomskrise i store deler av verden – og den vil holde milliarder av mennesker i ufrihet.

Jeg hadde tidligere i år anledning til å besøke India, en typisk representant for landene i sterkest utvikling. En tur i buss fra Dehli til Agra en søndag formiddag synliggjorde denne situasjonen for meg på måte som satt rett i mellomgulvet. Tette skarer av ganske unge mennesker langs veien, meget enkle boliger, varer transporterte i sterkt tilårskomne lastebiler, noen bare chassisrammer, og trehjuls kjøretøyer som er en krysning av en bil og en motorsykkel, lastet med så mye at det var et under at de kunne bevege seg.

Den kinesiske landsbygda ligner nok mye på dette, mange steder er den enda fattigere. I det øyeblikk disse milliardene av mennesker spør etter samme ressursene som vi bruker, har vi den store ressurskrisen. Og de er på vei dit – den økonomiske veksten er formidabel i disse økonomiene – ressursforbruket øker som kjent tilnærmet proporsjonalt med den økonomiske veksten.

Den andre trenden er den globale klimautviklingen – det er nå så å si samstemmighet i viten¬skaps¬¬kretser om at menneskeskapte utslipp er i ferd med å få temperaturen til å stige på jorden på en måte som utgjør en alvorlig trussel mot vårt miljø. Også her er det ingen tvil om at det er vi i de industrialiserte landene som har skapt situasjonen gjennom vårt store forbruk av fossile brensel. Vi har derfor et ansvar for å gjøre noe med det. Vi er i ferd med å ta innover oss att drastiske tiltak må gjennomføres. Beregninger viser at det er nødvendig å redusere våre utslipp av CO2 med 80-90 % for at det skal bli balanse i utslipp og oppfanging av CO2 i naturens kretsløp.

Hva kan vi bidra med til å løse disse utfordringene?

Det finnes ikke en enkelt trylleformel som løser dem, og gir alle verdens folk fred, frihet og velstand på linje med vår egen. Men jeg er overbevist om at en viktig element er kunnskap.

Kunnskap er et fantastisk gode – det er grunnlaget for all framgang. Det mest fantastiske med kunnskap er at jo mer vi deler den med andre, jo mer blir det av den.

Fred, frihet og kunnskap er tett sammenknyttet. Fred og frihet kan ikke bygges uten kunnskap, og ny kunnskap utvikles best under frihetens rammer.

Kunnskap gjør noe med våre liv og vårt samfunn. Den er forutsetningen for et levende demokrati, for å bli kvitt fordommer, overtro og intoleranse, og den skaper grunnlag for utforskende liv. Og ikke minst er kunnskap grunnlaget for å gjøre noe med både fattigdoms¬krise og klimakrise.

Vi har etablert et velferdssamfunn i Skandinavia som har vært en stor suksess. Den kalles ofte den skandinaviske modellen. Den karakteriseres av at vi har liten forskjell på fattig og rik, sterke økonomier, lav arbeidsledighet, gode velferdsordninger, gode helsesystemer og lavt konfliktnivå. Og ikke minst er utdanning – grunnlaget for et kunnskapssamfunn – et fritt gode, like tilgjengelig for alle. Det er viktig å spre kunnskap om denne samfunnsmodellen.

Men vi må ikke tro at resten av verden bare kan lage blåkopier av våre løsninger. Alle nasjoner kan lære av hverandre, men løsningene må tilpasses ramme¬betingelser, kultur og verdigrunnlag i de samfunn de skal anvendes.

Alle land trenger forskningsmiljøer som kan ta tak i sine samfunnsutfordringer og frambringe kunnskap og forståelse om dem – det er ikke nok at andre forsker for dem. Det viktigste vi kan gjøre hos oss blir da å være åpne, og dele vår kunnskap og våre erfaringer.

Som kunnskapsbyen Trondheim har vi et ypperlig utgangspunkt til å bidra.  Vi tar imot mellom 1000 og 1500 utenlandske studenter til byen vår hvert år, og antallet er stigende. Samtidig sender vi ut 5-700 av våre egne studenter til andre land. Dette representerer en betydelig flyt av kunnskap over landegrensene.

Vi bidrar også til å utvikle utdannings- og forskningsmiljøer i andre land, selv om vi kunne gjøre vesentlig mer enn det vi gjør i dag dersom det ble lagt bedre til rette for dette i vår bistandspolitikk.

Blant de største forskningsfeltene i Trondheim er de som bidrar til å løse ressurs- og klima¬krise. Vi arbeider både med teknologiske løsninger, og med den samfunnsmessige forståelsen av problemene og løsningene som skal til for å takle dem. Denne kunnskapen vil vi gjerne dele med andre.

Jeg har lyst til å minne om at neste år feirer kunnskapsbyen 250 års-jubileum. Jubileet består av flere deler. De som er eldst, er Det Kongelig Norske Vitenskapers Selskap, som er Norges eldste vitenskapsakademi. Det ble grunnlagt i 1760 av biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor ved katedralskolen, Gerhard Schønning, og historikeren Peter Fredrik Suhm. Vitenskapsmuseet – i dag en del av NTNU – ble etablert som en del av selskapet.

NTH ble etablert i 1910, og er 100 år – det samme er idrettslaget NTNUI og Studentersamfunnet. SINTEF ble etablert i 1950 og er 60 år. Institusjonene planlegger sammen med kommune og fylke at kunnskapsbyen skal preges av disse jubiléene neste år.

Avslutningsvis vil jeg si at vi har grunn til å være stolte av det samfunnet vi lever i. Men vi må ikke tro at det vil bestå uforandret inn i framtiden. Mange endringskrefter påvirker oss, og det kan være nødvendig å minne oss selv om at fred og frihet ikke er noe vi har vunnet en gang for alle.

Vi må hegne om vår egen fred og frihet. Og vi må bidra i det internasjonale samfunnet til at flere får leve i frihet og fred. Det er den viktigste forutsetning for at vi kan beholde vår.

Vlaclav Havel har sagt at vi må ikke tro at det kan bli varig fred i vår del av verden dersom betydelige deler av resten av verden lever i ufred og ufrihet. Vi må bry oss!

Med disse tankene med på veien ønsker jeg dere en fortsatt god 17. mai-feiring!

Stikkord: , , , ,

4 kommentarer

URL for tilbakesporing | RSS feed for kommentarer

  1. John Amund Karlsen sier:

    Kjære Torbjørn,

    du spør hva vi kan bidra med for å redusere mengden menneskeskapte CO2-utslipp.

    NTNU har kommet med noen forslag til hvordan vi alle kan bidra til et bedre miljø her på NTNU. Gjennom et av disse punktene oppfordres det til å ‘erstatte reiser med telefon/videokonferanser’.

    Jeg vil derfor oppfordre deg til å gå foran dine ansatte med et godt eksempel ved å publisere hvor mange flyreiser og hvor mange videokonferanser du har hver måned. Jeg håper (og antar) du kan vise til forbedringer, til inspirasjon og som et godt forbilde for resten av de ansatte ved universitet.

    Klarer du det?

    Studentrepresentant i Miljøutvalget
    John Amund Karlsen

  2. Dette er en interessant utfordring. Skal prøve å ta deg på ordet på denne.

    Situasjonen i dag er nok at det er flere flyreiser en videokonferanser. Men en strengere vurdering av om det er mulig å erstatte fysisk møte med videokonferanse, er på sin plass.
    Erfaringene jeg har hatt fra videokonferansene jeg har benyttet, er at kvaliteten på utstyret som er tilgjengelig rundt om kring er variabel, slik at det kan gå på møtekvaliteten løs. Større trykk på at samarbeidspartnere oppgraderer til tilfredsstillende utstyr er nødvendig.

    Vennlig hilsen Torbjørn Digernes

  3. Hei

    Flott at du roser studentkulturen. Det lover godt for UKA.

    Har NTNU en bevisst holdning til hvilke kulturelle grupperinger som trekkes frem ved offisielle markeringer, f eks immatrikulering, doktorgradspromosjon, 250-årsjubileum ol? Er det for eksempel et mål å ta i bruk lokale studentkrefter eller er utvalget mer tilfeldig?

    Selv mener jeg NTNU burde tørre å vise frem mer av kulturen som springer ut av universitetsmiljøet, da jeg tror dette tydeliggjør skolens utvidede betydning for samfunnet og synliggjør studentmiljøet i større grad enn i dag. Dette kan igjen forsterke Trondheims posisjon som en framifrå by å studere i.

    Vennlig hilsen Torgeir Bryge Ødegården,
    UKEsjef

  4. Tor G. Syvertsen sier:

    Vi skriver 28. mai, og rektor har fortsatt ikke kommt seg etter 17. mai.
    Når han dessuten har valgt å kommunisere med oss vanlig dødelige via 17. mai-taler og Adresseavisen, sier det litt om den interne kulturen på NTNU
    (PS: Denne kommedntaren blir nok snart rusket vekk av sjefssensoren)

Toppen