Studentprosjekter og kurs

De tre gruppeabeidene undersøkte generering av irregulære deler generert via enten parametriske modeller eller eksperimentelle panellerings programmer med en hensikt til å avdekke problemer i to faser: ved den digitale designprosessen der informasjonsgrunnlaget var basert på geometri, og seinere i fabrikasjonsprosessen der materialitet og begrensningene i produksjonsutstyr ga en økt forståelse av problematikken.

Utstilt på Stripa
Hver gruppe laget sin egen fullskala form på omtrent 1x3 meter som står nå utstilt ved inngangen til fakultetet på Stripa. Arbeidet med en fullskalmodell avdekket flere forhold i designprosessen, der spesielt fravær av materialegenskapene ved digital modellering ble tydelige. Underveis kunne studentene revidere sitt design med nye elementer og løsninger for å utbedre problemene som oppsto, uten at dette skulle føre til en ny fabrikasjon av eksisterende elementer.

Ulike løsninger
Gruppe 1 jobbet konkret med en løsning som tar utgangspunkt i materialbesparelse ved CNC fabrikasjon til å generere form, der designet blir generert fra fabrikasjonmetodikken og ikke omvendt som vanlig. Gruppe 2 arbeidet med en bi-aksial vegg der delene blir generert med åpninger for hverandre og som muliggjør kun den tegnede flaten som resultat. Gruppe 3 arbeidet med paneleringsproblematikk knyttet til variabel generering av trekantede paneler på en dobbelkrum overflate, der panelenes individuelle form genererer den overordnete overflaten.

Link to text in English

Når man går rundt i Trondheim sentrum domineres inntrykket av de brede gatene, som ble anlagt etter Cicignons grandiose byplan etter storbrannen i 1681. Hverdagsbrukerne av byen kjenner også veitene, de trange bakgatene som danner passasjer gjennom storkvartalene, og som delvis følger det middelalderske gatemønsteret fra før barokkplanen i 1681.

Men bak dette offentlige bybildet av gater og veiter ligger et annet Trondheim, som ikke alle kjenner like godt til: Byens mange gårdsrom. Bak fasaderekkene finnes hundrevis av åpne plasser av ulik størrelse og karakter, noen vakre og forseggjorte, - men mange sørgelig forsømte, fulle av søppelcontainere, biler og ventilasjonskanaler. Trondheims gårdsrom utgjør en kjempestor, dårlig utnyttet arealressurs - midt i byen.

I den gamle bystrukturen besto hver eiendom av bygninger for mange ulike formål organisert rundt et åpent gårdsrom. Mot gata lå de representative hovedbygningene, men bak dem skjulte det seg et mylder av aktiviteter. I det førindustrielle samfunnet drev byborgerne jordbruk til sin egen husholding; mange av bygningene tjente som fjøs, staller og høylager, samt stabbur og eldhus for bearbeidelse og lagring av matvarer. I tillegg drev mange byboere ulike former for næring på eiendommen sin, her fantes verksteder, utsalg og tjenesteyting av mange slag. Det åpne gårdsrommet var hjertet i all denne aktiviteten, hit kom man inn med dyra fra beite i Bymarka, og man måtte kunne komme inn med hest og vogn. Kjøreporten vi ser på mange hus i Midtbyen er et sikkert tegn på at bak fasaden finnes det et gårdsrom. Portene sto åpne om dagen, det var til og med slik at huseiere var pliktige til å holde dem åpne så arbeidsfolk kunne gjøre sitt fornødne på et dertil egnet sted i gårdsrommet.

Men byjordbruket er opphørt, det samme er mange av småbedriftene inne i bykjernen. I dag ligger mange av gårdsrommene litt bortglemt og med stengte porter, og har i mange tilfeller fått en lite trivelig rolle som parkeringsplass og søppellager. Må det være slik at gårdsrommenes muligheter som uterom skal avspises med dette? Er det ikke sløsing med ressurser at disse glemte perlene ikke får en bedre bruk?  

Arkitektstudenter i faget Transformasjon og bygningsvern på NTNU har høsten 2011 arbeidet med mulighetsstudier for ny bruk av utvalgte gårdsrom i Trondheim sentrum. Utgangspunktet for prosjektene er en grundig bygningshistorisk og bygningsteknisk analyse av bygningskompleksene – både selve gårdsrommet og bygningene som omgir det. Det ble først laget detaljerte oppmålingstegninger av bygninger og åpne arealer. Studentene har også vært i arkivene og samlet historiske data, kart, tegninger og annet som kan belyse eiendommens historie. Og sist, men ikke minst har de skaffet seg fingerspiss-kjennskap til bygningene gjennom dager og uker med feltundersøkelser av bebyggelsen: arkitektonisk karakter, brukshistorie, bygningsarkeologiske spor, konstruksjonsprinsipp, materialbruk, funksjonsstudier, og teknisk tilstand av rom, konstruksjoner og overflater.   

Ut fra dette omfattende kunnskapsgrunnlaget har de laget forslag til mulig framtidig bruk, hvor de gamle bygningene og gårdsrommet selv kan gis et nytt liv som bruksressurser med nytteverdi for eierne og bymiljøet. Det å bruke de gamle bygningene som alternativ til riving og nybygging bidrar til å bevare Trondheims rike bygningshistorie, hvor historiefortellingen som ligger i gamle vegger og detaljer i tillegg kan gi opplevelseskvaliteter som aldri nybygde rom kan få.

Vi håper prosjektene bidrar til å løfte fram gårdsrommene som spennende, attraktive mulighetsrom som både bidrar til hyggelige urbane steder, økt aktivisering av byen, samt at flere får innblikk i en viktig bit av Trondheimshistorien som mange ikke kjenner – og som er i ferd med å gå i glemmeboka.

Eir Grytli, professor